Belsvik var en fornøyelse for meg da jeg tuslet inn på treningsfeltet igjen i mars for å bidra litt. Med én gang bort for å si hei med et stort smil og godt humør. Siden jeg ikke kjente alle spillerne godt, så var han raskt frampå med å gjøre meg kjent med alle, og ikke minst å skryte av spillerne – snakke de opp, og han hadde mye positivt å fortelle. Hvis jeg trengte noen statistikk fra treningen som kunne være fint å få med i intervju eller lignende, så var Belsvik mannen å spørre.
På feltet hadde han alltid noen gode råd og kom med positiv motivasjon om noen hang litt med hodet på feltet, og var full av støtte samme hva det gjaldt, og inntrykket mitt var at han var på godfot med alle på feltet og spredde positivitet. Han var absolutt tydelig, til tross for å jobbe med å snakke spillerne opp.
Jeg skulle gjøre et opptak med Veum etter en skytetrening, hvor han selv ikke skrøt så stort av prestasjonen mens han lå utslitt på banen, men Belsvik kom bortom og gjorde det veldig klart at Veum hadde slått hele laget i øvelsen – og det måtte jeg få med!
Da jeg skulle lage artikkelen om Gromstad var Belsvik utrolig god å ha, og det var en sterk opplevelse å sette sammen artikkelen med minneordene som kom, men Petter var der med hele seg, og vi fikk ut artikkelen til tross for alle følelsene som kom fram. Jeg tror noen av oss fikk en slags – opplevelse fylt av sterke minner, men ikke bare vondt – og uten Belsvik med i den oppgaven er jeg usikker på hva resultatet ville vært i dag.
I fotball er ansettelsen sjelden langvarig, og jeg vet at utskifting ikke er unormalt – men jeg kommer til å savne Belsvik uansett.