Denne sesongen har jeg vært frustert, sint, oppgitt, irritert - men knapt kjedet meg på kamp. Gjennom årene med Berg, Jønsson 2.0, Kjønø og Bohinen var kjedsomhet kanskje den mest fremtredende følelsen, og engasjementet dalte kontinuerlig, noe som gjorde at jeg knapt irritererte meg lenger, og aldri var sint etter kamp. I større grad bare likegyldig.
Alt annet enn opprykk vil være en enorm nedtur, men samme hvordan det går til slutt har denne sesongen vekket liv i følelsesregisteret mitt på fotballkamp igjen, og det må da være positivt?