Jeg pep ikke, men det kom noen ganske høye ååååååååå/stønn når alle potensielle overganger stoppet på midtbanen fordi folk ikke gadd å løpe. Hver eneste gang man hadde muligheten (før Hoff kom inn og gadd å løpe) stoppet overgangene opp på midten, ballen ble sendt tilbake til Henning og det var det. Så var det litt at og frem før 1) man slår en håplås lang ball inn mot midtforsvaret, eller 2) man spiller seg frem mot 20 meter, finner de to meterene langs 16-meterstreken med høyest tetthet av folk og på død og liv ville spille seg gjennom der. Vi trenger ikke årets mål hver gang!
Hva skjer med å spille bredere? Den ytterste spilleren lå til tider midt i banen og så seg rundt. Sparte de seg til Onkel Blå etter kampen?
Det kan ha vært taktisk for å hindre at B/G skulle få kontre, jeg ser den. Det unnskylder ikke syv spillere som går ut av eget forsvar etter å ha gjenvunnet ballen. Det var årets siste hjemmekamp. I stedenfor å by opp til dans og spille festfotball blir alt dørgende kjedelig.
Det var herlig med tre poeng og bronse, særlig etter starten på sesongen. Men sjelden har jeg vært mindre entusiastisk etter en kamp/sesong/medalje. Det blir sesongkort neste år også (på hovedtribunen) og klokketro på lag og underholdning. Men vær så snill, la meg gå fra kampen med et inntrykk om at man ga alt.
</utblåsning>