SKØYEN/FORNEBU (VG) Etter 20 år med – nesten – bare oppturer, smalt det hardt og brutalt for Ingebrigt Steen Jensen (62) og Stabæk i 2012. «Annerledes-laget» ble kastet ut fra drømmen – Blue Dream Arena – på Fornebu. Og ble sett på som kriminelle på grunn av «Gunnarsson-saken».
– 2012? Alt var et helvete. Det kom kunder til meg og sa: «Kan vi fortsette å arbeide med deg da, en svindler?» Den lille sympatien vi kanskje hadde etter at vi ble kastet ut av Telenor Arena, den ble raskt borte med Gunnarsson-saken. Vi ble sett på som bedragere og svindlere – og truet med fengsel.
– Å miste Telenor Arena blir ingen ting mot den overgangssaken …
– Hvordan kom dere ut av det?
– Det var da vi måtte se på slagordet vi har i Stabæk – «Alltid. Uansett.» Det står ikke «Av og til. Når det passer.» Så vi måtte vise at vi stilte opp, da også. Det var tøft, men vi lærte mye av 2012.
Slagord er viktig. Klubbhymnen likeså. At drakten alltid skal være i to blåfarger. Ritualene betyr mye. Og i Stabæk skal fortsatt galskapen styre, de skal være «annerledes-laget».
Ingebrigt Steen Jensen sitter foran oss hos reklamebyrået «Alle Gutta» på Skøyen i Oslo. Han har en mor på 90 år som ringer tre ganger om dagen og spør «hvordan går det med Ohi?». Han har brukt, stort sett, hele livet sitt på Stabæk. Steen Jensen har vært høyt oppe og langt nede, 15 opp- og nedrykk er det blitt, med klubben som han kom til som guttespiller, i 1970.
– Vi skulle flytte til Bærum, og moren min ringte en i Stabæk og spurte om broren min og jeg kunne få spille i klubben, forklarer Steen Jensen. Fyllingen sin skyldIngebrigt Steen Jensen fikk spille den siste kampen, på nivå to, i 1973. Stabæk rykket ned. Og så rykket de videre ned. I 1985 var Stabæk helt nede på nivå fem i norsk fotball, og de var stadig et høyst middelmådig fotball-lag (nivå fire), da noen hadde fått nok: 28. november 1990 ble det avholdt et møte i Parkveien i Oslo.
– Det er egentlig Fyllingen sin skyld at Stabæk satset – og lyktes. Vi hadde akkurat sett cupfinalen, der Fyllingen spilte mot Rosenborg. All ære til Fyllingen, men det var da noen av oss tenkte: Kan Fyllingen komme til en cupfinale, så må jo Stabæk kunne klare det også.
Stabæk hadde akkurat klart å rykke opp fra 4. divisjon den senhøsten da alt ble endret. Seks mennesker var innkalt på møtet i Parkveien, blant annet, Ingebrigt Steen Jensen og amerikaneren Peder Madsen.
Spillernes dom: Eliteseriens verste garderobe
Madsen mente at det holdt ikke med bare et mål om å rykke videre oppover. Han ville heller «finne på noe gøy», ha «hårete mål», en cupfinale for eksempel. Så der, i Parkveien, ble «Ullevaal 95» skapt. Madsen skaffet midler, foreslo å selge «Asker og Bærums daleren» som godkjent betalingsmiddel i butikkene på Stabekk og Bekkestua i en uke. Stabæk solgte penger for 2 millioner kroner.
Galskapen, som har preget klubben siden, var i gang.
– Vi fulgte drømmen, sier Ingebrigt Steen Jensen. Det ble opprykk i 1990, 1993 og 1994. Og i 1995 var Stabæk i Eliteserien – for første gang. «Ullevaal 95» ble til «Ullevaal 98» i stedet, men siden 1995 er det kun to sesonger at Stabæk ikke har vært i den øverste divisjonen. AnnerledesklubbImens ble galskapen utviklet, ofte med Steen Jensen og vennene hans i reklamebransjen som frontmenn.
– Stabæk har alltid ønsket å være annerledes, både den gangen og nå. Vi tenkte: Nå gjør alle sånn, da gjør vi noe annet. Da alle skulle spille som Drillo, bestemte vi oss for å gå motsatt vei. Det er kanskje derfor vi kun har hatt tre norske trenere også, vi ville spille annerledes. Og det mener jeg vi har klart. Iblant gikk jaget etter å være annerledes, kanskje for langt. Det er klart når du konsekvent leier inn artister fra motstanderens hjemsted, så er kanskje ikke det så smart. Men da vi spilte vår første kamp i Eliteserien i 1995, hadde Tommy Svindal Larsen et totall på ryggen som var en TV 2-logo. Det ble med den ene kampen, men det blir husket. Og det var først og fremst amerikaneren Peder Madsen som tilførte den unorske galskapen, mener Ingebrigt Steen Jensen.
Slik trodde vi Eliteserien 2018 ville ende – i november
Stabæk vant seriegull i 2008, kanskje med det – offensivt – mest spektakulære mannskapet norsk klubbfotball har sett. Drømmen stoppet ikke med det målet innfridd. Nå skulle Stabæk innendørs, spille med blått kunstgress på Blue Dream Arena på Fornebu.
Det er her det går galt.
HØYDEPUNK Opprykksunder– Vi bommet, alle sammen, på det økonomiske. Selv en konsert med AC/DC, fullt hus, gikk bare i null. Det ble for svært, for dyrt – for naivt. Så vi måtte ut. Eieren ville ikke være med på dette lenger. Men det var likevel absurd den dagen jeg sto og så på at bulldoseren brøytet ut alt kunstgresset fra Telenor Arena. Det var et rart øyeblikk, sier Ingebrigt Steen Jensen.
Det var året «alt gikk til helvete», og som Stabæk fortsatt sliter med. Steen Jensen mener det var et under at klubben rykket rett opp igjen i 2013 («Gud grep inn. Han mente kanskje at vi hadde fått nok …) Og siden har nøkternheten vært helt avgjørende for eksistensen til klubben.
– Nå er målene annerledes. Vi skal være best på å utvikle både jente- og guttespillere. Vi skal fortsette med gatelaget vårt, der fem mann allerede har kommet seg vekk fra gaten, og vi skal dyrke lidenskapen og fellesskapet, forsterke tilhørigheten fotballen er for mange, i Stabæk, sier Ingebrigt Steen Jensen.
Hans tre største øyeblikk med Stabæk:
1) Opprykket til nivå to, mot Os i 1993.
2) Cupfinaleseieren i 1998.
3) Seriegullet i 2008.
