Har skaffet oss utskrift (måtte skrive den selv) av det hun skrev sist uke.
Mangler fortsatt artikkelen "stadion fra helvete" som sto i VG 7 aug. 2003
Noen som har glemt å gå ut med gamle aviser på en stund?
Her er saken hun skrev forrige torsdag:
Exit Gaute Larsen
Han har vært en litt sånn fremmed fugl. Passa liksom ikke i Stabæk, selv om han har vært der lenge. I gjengen av eplekjekke, overiverige Bærumsgutter, som aldri virker å ha blitt helt voksne, virket han malplassert.
Dialekten er for det første helt gæern. Det er noe mykt over den, noe nesten feminint tilbakeholdent, ett flat flegma. Den evighese Ingebrigt Steen Jensen farer rundt som en diger ballong som noen glapp taket i og fellesdrømmene har vært både digre, hårete og gjentatt utbasunerte, ble Gaute Larsen den stille gutten på sidelinja. Han som ble valgt aller sist på løkka, liksom, og bare fordi det ene laget manglet en venstreback og måtte ta til takke.
På mange måter passer’n ikke i fotballen i det hele tatt, Gaute Larsen. Han virker alt for skikkelig. Redelig liksom, og ikke helt med på guttas bulder og bråk, knuffing og høylytte skryt og pral.
Selvsagt er det ikke slik. En mann er ikke trener for et eliteserielag i flere år uten å kunne si fra hvor skapet skal stå, uten å kunne sitt fag. Men det er likevel noe betegnende over mannens egne knappe kommentar til å få sparken: ”jeg har vel vært litt for lojal.” Selv om jeg bare har lest uttalelsen i en avis, ser jeg ham for meg og hører stemmen: Tam og litt trist.
Bli rasende, Gaute! Bann og svert! Forlang millioner, slik du lojalt har gitt etter for økonomiske krav fra de samme gutta som sparket deg, og latt selge spiller etter spiller til du står igjen med en stall som ligger nettopp der de har sitt samlede kompetansenivå: I nedrykksposisjon på tabellen.
At trenere sparkes når resultatene uteblir, hører fotballen til. Som regel skjer det på de mest idiotiske tidspunkt, under stort stress, og det hjelper sjelden. Men det er nå engang slik spillet er. Det triste i denne sammenhengen er at Gaute Larsens sorti fra Nadderud også blir stående som et symbol på at Stabæk er i ferd med å bli noe helt annet enn klubben en gang var.
Det var umulig ikke å la seg sjarmere av Steen jensen, Erik Loe og de andre i guttegjengen fra Asker og Bærum som skulle til seters å gjøre seg fete den gangen Stabæk var en klubb for særdeles spesielt interesserte. Gutta lo og bråkte og trodde på egne drømmer. De var freidige, dristige og åpenhjertige. De visste de kunne penger, og de hadde sære hjerter for fotballen. Og på mange måter innførte de noe ganske nytt på fotballens toppnivå: De var SNILLE.
Med mer enn lange øyekast mot Lerkendal og guru Nils Arne Eggen ville Stabæk vært en varm klubb, en lidenskapelig klubb, en klubb der fellesskapet var viktigere enn individet. Så skar det seg. Stabæk var ikke Rosenborg. Kunne aldri bli det. Kan aldri bli det. Å ansette Jan-Erik Aalbu, en mann med uomtvistelige resultater i annen (og induviduell) idrett, var muligens greit nok. Å fyre Gaute Larsen fire kamper før serieslutt var derimot dumt. Det var dessuten ganske slemt. Det er bare Brann og Vålerenga som kan være dumme og slemme med stor sjarm. I Bærum virker det bare udannet.
Lykke til i 1. divisjon.
