Perfect 7

...og Palmi, Farnerud, Hammer og Larsen, så da kan vi like greit kalle det godt utført av Start og gratulere MMS med årsbeste.

Plasseringsmessig er det forskjell på lagene vi har møtt og ikke, men kvalitetsmessig er det lite som skiller. Ta f.eks. Strømsgodset, som har vært middels eller dårlige i flere kamper på rad nå, men hatt bortimot like mye marginer på sin side som vi hadde i en periode. De ser ikke særlig bedre ut enn f.eks. Fredrikstad og var litt heldige som fikk alle tre poengene mot dem i går, til tross for at FFK måtte klare seg uten sitt soleklart viktigste (og bortimot eneste) offensive våpen. Aalesund, Brann og Sarpsborg er vel heller ikke noe bedre enn mange av lagene vi har møtt. Vi kan late som at lagene vi har møtt ligger på nedre halvdel nettopp fordi de har møtt bl.a. oss, for det er i hvert fall ikke snakk om noen store kvalitetsforskjeller.

Ikke bare negativt, men direkte dårlig observert. Aase var på ingen måte skyld i eller årsak til førsteomgangen. Synes han hadde noen fine involveringer og endatil hadde gode forsøk på å stikke i bakrom etter å ha flikket til Veigar på førsteberøringen (men fikk ikke pasningene). Kan vel heller peke på mangelen av Ollé Ollé (en kantspiller generelt) i førsteomgangen. Det skjer ikke ting fordi Aase går av, men fordi en skikkelig kantspiller kommer på og vi justerer spillet etter pause.

Fordi du har den oppfatning at vi alltid taper mot svake lag og dermed får det "bekreftet" hver gang så skjer, mens kampene der det ikke skjer ikke oppfattes som avkreftende selv om det er langt flere av dem. I serien har vi vunnet mot tre dårlige lag og tapt mot ett. I cupen har vi vunnet mot to dårlige lag og tapt mot ett.

Martin Andresen rakk å score ett mål, mot Liverpool. Tobbe og Chippen forble målløse begge to.

Man må huske på én ting oppi dette: Klubbene er også en part i dette og bruker sine egne pressmidler. At dette med sko vil ramme klubbene hardt økonomisk tror jeg vi skal ta med en stor klype salt. Ta det for det det er: motpartens taktiske utspill. Uansett er det vel andre saker som står mer sentralt enn dette med sko, selv om de blir mindre omtalt. Uansett kjipt med streik, og enda kjipere av NFF å utsette en kamp som kunne blitt spillt. Jeg kjøpre ikke argumentet om Fair Play. At de andre klubbene ville fått et tettere kampprogram en eller annen uke senere i sesongen er vel ikke noe verre enn at vi og Strømsgodset hadde fått et tettere program enn dem nå.

Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer fart offensivt og at Skjelvik har mye å bidra med i så måte. Jeg er heller ikke uenig i at han må satses på. Men kunne du ikke yttret dette uten å disse Aase i samme slengen? Aase har vært alvorlig skadeplaget i lang tid og det er først og fremst pga det at han har et stykke igjen før han etablerer seg som Tippeliga-spiller. Jeg regner ikke med at han skal komme så langt allerede i år, og jeg mener det er galt å forvente det av han hvis man har noen kjennskap til hvor mye slike skader faktisk kan sette en tilbake, men at han kommer dit med tid og stunder (og uten flere alvorlige skader), det er jeg overbevist om. Hvis han får sjansen til det, vel å merke. Aase har potensiale til å bli vår "nye Belsvik" - en spiller som kan være god i Tippeligaen i 10-15 år fremover. At du beskriver han som kun grei i lufta får det til å virke som du ikke har sett han før de to siste kampene og antar ting kun basert på fysikken hans. Dette handler uansett ikke om enten Skjelvik eller Aase. Egenproduserte spillere som har potensiale til å nå Tippeliga-nivå bør vi ta vare på og videreutvikle alle som én. Aase er nok strengt tatt ikke klar for mer enn en omgang med Tippeliga-spill om gangen, og Skjelvik har Ollé Ollé (og Andersson) foran seg i køen på venstrekanten. Skjelvik og Aase kunne kanskje fått en omgang hver i hver kamp. Utfordringen i så måte er at de er vidt forskjellige, så da må man gjette litt på hvordan kampbildet blir og håpe at man treffer. Eller man kan la taktiske hensyn ligge og bare fokusere på utviklingen av de to.

Mye av grunnen er at det er sjelden motstanderen tillater så mye som Odd gjorde i 2. omgang. Vanskelig å forstå helt hva de gjorde etter pause, men de la seg iallfall ned og sluttet å presse. Jeg regner med at det ikke kan ha vært en planlagt strategi, så det var vel en mental svikt eller noe sånt. Tror ikke vi skal lure oss selv til å være altfor fornøyde med prestasjonen i 2. omgang. Fornøyde med moralen, opphentingen og reslultatet, ja. Spillet, nei. Det var fremdeles ikke bra nok spill av oss, mye som ikke hang sammen og vi skapte lite. Men det var i det minste en imponerende opphenting og en fortjent seier i en kamp der de fleste presterte helt greit.

Deilig med en seier som ikke skyldtes flaks. Årsbeste av Farnerud er også positivt. Fremdeles langt igjen til hans toppnivå, men uansett godt å se fremgang. Bygge videre på dette og få litt sammenheng inn i laget så kan vi slå Strømsgodset også.

For det første er ikke en formasjonsendring noe mer enn en justering på hvor på banen man plasserer hvilke roller - en tilpasning av oppgaver etter hvilke ferdigheter som finnes i hvilke spillere. Det innebærer ikke på langt nær en så stor endring som å bytte spillestil, som vi har forsøkt (etter mitt syn helt uten hell). For det andre er ikke 4-3-3 nødvendigvis synonymt med Barcelona, som ikke er det jeg ser for meg som verken realistisk eller ønskelig å kopiere. Jeg har kun sett på Stabæk og hvilke spillere vi har. Vi har f.eks. en utmerket venstrefot i Bjarni (og Ollé Ollé), som bør utnyttes både til langpasninger og crossere inn i feltet. Dette er mye av grunnen til at det er ønskelig med Aase på motsatt kant, som et naturlig mål for både lange fremspill og innlegg i boksen (mer Drillo og Flo-pasning enn Barca). Et annet poeng er at det passer godt med Aase på høyre fordi han naturlig vil trekke innover i banen for skyte og for å skape trykk i boksen og dermed vil gi rom utenfor seg for Hedenstad. I sum blir dette overbevisende gode grunner til å ha en type som han på høyrekant, som en slags "inverted winger". Veigar sin rolle blir nær identisk med den han har nå, med den forskjell at spillerne rundt han har mer tilpassede roller og vi får dekket opp det meste av ønskelige kvaliteter i angrepet når han har to forskjellige typer på hver sin kant i stedet for én makker som mangler noen egenskaper og i hvert fall ikke passer som bakromsspiss. Ankerrollen er ikke nødvendigvis spesielt forskjellig fra f.eks. en spillende midtstopper. Man får litt mer fysikk og energi foran forsvaret til å ta av litt av presset, som kan være smart med tanke på at det er lagets svake punkt, som vi har forsøkt å veie opp for med ganske dramatiske og mer tungvindte omlegginger enn denne. I tillegg får man den tidligere nevnte fleksibiliteten med tanke på å flytte opp backene, legge om til tre eller fem bak og å gi Henning offensive oppgaver uten å ofre defensiv balanse fordi vi står igjen med en spiller som ikke evner eller gider å ta den defensive jobben på midtbanen. Haris med sin energi og duellstyrke mener jeg kan være svært interessant i en sånn rolle. Hvis du så Pepe i kampene mot Barcelona (han ble rett nok flyttet litt rundt fra kamp til kamp) er det et godt bilde på hvordan en sånn rolle kan utføres av en midtstopper. På sikt er forhåpentlig Gromstad nær ideell for denne rollen og posisjonen. Alternativet, avhengig av motstander og bl.a. behov for en "tredje midstopper", er å legge Farnerud der som en defensiv playmaker. Eventuelt kan Henning brukes, men da mister vi muligheten til å benytte han offensivt, som vi har hatt fokus på denne sesongen og som jeg mener er ønskelig av en rekke grunner. Jeg er ikke enig i at noe av dette innebærer upassende roller for noen. (Kanskje det gjør det hvis man oversetter hver posisjon til Barcelona, men Barcelona har ingenting med saken å gjøre.) Det er bare en liten omplassering av roller for å optimalisere de kvaliteten og mulighetene som finnes i laget, sørge for defensiv balanse og trygghet på en langt mer hensiktsmessig måte enn å vrake den spillestilen laget mestrer til fordel for noe de verken kan eller er bygget for og ivareta best mulig grunnlag for å variere spillet. Når VIF har sagt at Barca-stilen er for ambisiøs for dem, er det det høye presset og den aggressive gjenvinningen (torpedofotballen) de har snakket om. Det har de ikke fått til i år og dermed blitt veldig sårbare for kontringer. Tiki-taka har ingenting med Vålerenga å gjøre. Det er heller ikke noe som har med en formasjon å gjøre, eller noe jeg mener det er mulig eller ønskelig for oss å kopiere. Vi skal spille Stabæk-fotball og bruke de variasjonsmuligheten som finnes i laget. Det er en betydelig enklere, mindre omfattende og mer hensiktsmessig endring å justere formasjonen enn å legge om spillestilen totalt (til noe man ikke engang har forutsetninger for) hvis man vil endre balansen, strukturen og rollefordelingen i laget. For øvrig trenger Barcelona verdensklassespillere til sin stil fordi de også konkurrerer mot verdensklassespillere. Vi spiller i Tippeligaen. Men dette er egentlig uvesentlig. Formasjon er noe annet enn spillestil og jeg har som nevnt ikke Barcelona, men Stabæk, som inspirasjon for denne formasjonen. For øvrig mener jeg lag som Real Madrid, Borussia Dortmund og flere andre er mer interessante å se til for spillestilsinspirasjon enn Barcelona, som i mine øyne varierer altfor lite og ofte blir avhengige av geniale enkeltmanssprestasjoner (som de rett nok som oftest også får). Press og gjenvinning er nær sagt det eneste som er ønskelig å kopiere fra Barcelona, men det tviler jeg på at vi har forutsetninger for (Ollé Ollé, Mix og Henning kunne muligens mestret det brukbart).

Flytter en diskusjon fra Sogndal-kamptråden over hit: Det er ikke noe galt i det du sier der, men understerker det ikke nettopp det jeg sier om at laget og spillere settes opp feil? Jeg sier ikke at man ikke skal kunne forvente at spisser jobber på stikkere i rom når sånne situasjoner oppstår, uansett hvilken rolle de har, og jeg sier heller ikke at Aase var god mot Sogndal og at vi ikke må forvente mer av han. Det jeg sier er at det er feil å kritisere Aase for ikke å være en bakromsspiss og etter kamper der laget i sin helhet ikke fungerer blir det å peke på enkeltspillere i stedet for valgene som ble tatt fra benken i forkant av og under kampen å angripe problemet i feil ende. Andersson fungerte ikke i de kampene han fikk som makker til Veigar (verken som oppspillspunkt eller i bakrom, men ble brått mye bedre så fort han ble flyttet ut på kanten) og Aase fungerte ikke mot Sogndal (men må også forventes å trenge noen kamper og litt tid). Det er nok ikke så mange uenige i. Spørsmålet er om man skal forvente at de skal fungere i den sammenhengen de ble satt eller om det er rammene som er feil. Er det spillerne det er noe galt med eller valgene som tas i forbindelse med formasjon og roller i forhold til spillertyper hvis de ikke passer så godt over ens? Er du enig i at det du skriver understreker at laget settes opp feil mht å bruke spillerne optimalt, å få de forskjellige ferdighetene der det er ønskelig og å ha flest mulig strenger å spille på? Min mening er at vi har spillere som er gode nok (eller kommer til å bli det med tiden og uten skader). I motsetning til mange andre, som kritiserer spillerne når laget og spillet ikke fungerer, kritiserer jeg måten de brukes på. (Det er åpenbart noen som oppfatter det som mer negativt å kritisere treneren enn spillerne, men det får så være.) Jeg mener vi ville fått mer ut av enkeltspillere og laget om det ble gjort noen justeringer på formasjon i retning av: I et litt lengre perspektiv og med et "worst case scenario" der både Hauger og Farnerud forsvinner i sommervinduet får vi noe sånt som: Her har vi noe som jeg mener bør kunne gi dekning for bra defensiv trygghet, de egenskapene vi ønsker på topp og spillere i sine optimale posisjoner og roller. Edit: Et lite tillegg angående bakromspasninger til kantspillere kontra en midtspiss. Det vesentligste poenget i denne sammenheng er at når det blir en større vinkel mellom pasning og løp, blir det flere mulige skjæringspunkter mellom pasnings- og løpsbanen. Dette innebærer større krav til spisskompetanse når det går gjennom midten med en "trangere" vinkel, som gjerne gir ett mulig skjæringspunkt man må treffe med stor nøyaktighet og med god nok klaring til midtstopperen(e) til å utnytte det. (Det er absolutt ikke snakk om mindre behov for verken fart eller timing for å få til dette.) Denne spisskompetansen hadde Nannskog (og Veigar i sitt samarbeid med han). Problemet i forbindelse med de alternativene vi har i dag er at jo større kravene til spisskompetanse på fart og timing blir, jo mindre reelt blir det å forvente at spillere som ikke har dette som sin spisskompetanse (de som ikke er utpregede bakromsspisser) skal kunne gjennomføre det i praksis. Vi må forvente at Aase jobber for å motta stikkere i bakrom, men vi kan ikke realistisk sett forvente at dette skal være en effektiv eller optimal bruk av en spillertype som han. Ergo er det mer hensiktsmessig hvis Veigar kan spille bakromspasninger til en ving, og vanskeligere og mindre forutsigbart å forsvare seg mot hvis han har et alternativ på hver side av seg. Dessuten litt flere dilemmaer for forsvaret hvis de må vurdere å sta lavt for å hindre bakromsløp fra vingen, høyt for å hindre en større og sterkere spiller i farlige posisjoner inne i boksen, i tillegg til å forholde seg til Veigar i rommet foran seg. Supplert med offensive løp fra Henning, som det er mer rom for hvis han får et anker bak seg (gjerne en stoppertype), blir det mange faktorer å forholde seg til og fort gjort å gjøre en feilvurdering. En Skenderovic eller Gromstad som anker, bak spillere som Henning og Mix, gir også større trygghet når backene går fremover, som de bør gjøre, all den tid de begge er best når de kan bidra med sine offensive kvaliteter. Dessuten gir det fleksibilitet med tanke på å veksle mellom 3, 4 og 5 i forsvarsrekka uten å måtte ty til bytter og/eller store omrokkeringer.

Hvis du skal kverulere på hva som er øvelse og ikke, kunne du vel så gjerne rettet på dine egene selvmotsigelser, som: Hva som gjør Mix ubrukelig til gjennombruddsløp samtidig som noe sånt må forventes av Torstein forstår jeg ikke. Å bruke Aase som bakromsspiss er på linje med å bruke Andersson som target man. Det er forskjell på hva som kan gjøres uten hell og hva som er bra for enkeltspilleren og laget. Etter mitt syn er det da mer naturlig å legge litt om på formasjonen for å få det man vil ha, i stedet for å tvinge spillere inn i feil roller. Tar vi f.eks. en oppstilling som... Ollé Ollé - Gunnarsson - Andersen Aase ...får vi en på venstrevingen som kan ta gjennombruddsløpene, en target man på høyre og en playmaker som kan legge seg litt lavere sentralt. Alternativet til disse blir da: Skjelvik/Andersson - Mix/Andersson - Ondo/Andersson Dette innebærer også en treer sentralt, der Henning kan ha en indreløperrolle og bidra til gjennombruddsløpene. Men det er vel mer logisk å tenke at Aase skal jage bakrom og klage når det ikke fungerer...

Hvis du sammenligner måten vi spilte på i treningskampene (dog med altfor dårlig balanse) med hvordan vi har spillt i 5-6 seriekamper, ser du en ganske klar forskjell. Når man konsekvent praktiserer én stil (som endatil er en ganske ekstrem en), vil nødvendigvis den/de andre ikke praktiseres. Er det utenkelig at vi har mistet noe av tempoet, rytmen, bevegelsesmønstrene og samhandlingen i den måten vi spilte på før fordi den stilen har ligget på hylla i såpass mange kamper? Er det utenkelig at vi kunne ha beholdt mye av kvaliteten i spillet dersom vi hadde justert formasjonen, defensiv balanse og strukturen i laget med samme stil som vi har hatt i nær sagt alle år i stedet for å legge om stilen i markant grad uten å røre f.eks. formasjon? Jeg tror at det vi så mot Sogndal i stor grad var en uunngåelig konsekvens av måten vi har spillt på i kampene forut og at vi nå har to stiler som sitter bare halvveis i stedet for én som sitter i ryggmargen og går på autopilot, der vi i stedet kan variere med formasjoner etter omstendigheter. For all del, det kan hende treningene har blitt brukt til å øve på det motsatte av det vi har praktisert i kampene. Hvorfor noen føler et behov for å fordumme det til konspirasjonsteorier og at Lennartsson står på treningene og kommanderer til kælking gidder jeg ikke spekulere i.

Tror heller det var Sogndal som ikke orket i mer enn 75 minutter. Til dem som klager på JKL, TAA eller andre enkeltspillere vil jeg si at det er skivebom etter en kamp som ble vunnet/tapt av Aabrekk mot Lennartsson. At Veigar har sin rolle betyr ikke at den andre spissen må være en som truer bakrom. Det kan vel så gjerne komme fra kanten. Når vi ikke har en bakromsspiss, er det mer naturlig å endre formasjon slik at de løpene kan komme annetstedsfra enn å forvente at spillere som Johan Andersson og Torstein Andersen Aase skal kopiere Nannskog eller på annen måte være noe de ikke er. Enig i stort sett alt dette. Synes ærlig talt vi ikke har prestert noe bedre enn Haugesund og Songdal så langt og like gjerne kunne ligget blant de fem dårligste som på topp fem, etter kun én bra kamp denne sesongen. Men det er ikke fordi spillerne våre ikke er gode nok, for det er de (iallfall mange av dem). Manglende bevegelser og dermed altfor dårlig balltempo og åpning for kreative muligheter i dagens kamp. Sånt skjer når man øver på kælking i stedet for spill. Det blir vanskelig å bare skru på en bryter for å få det som feilaktig refereres til som "finspill" til å sitte hvis man ikke har bevegelsene, tempoet og rytmen i ryggmargen. Det som ser ut som laber innsats kan like gjerne være at grunnspillet vårt har blitt forsaker og ikke lenger sitter, og når Sogndal i tillegg er et dyktig lag defensivt som klarer å låse oss fast uten at det tas grep fra benken, blir det seende tiltaksløst ut fra dem som er utpå der og ikke vet hva de skal gjøre. At Sogndal valgte en klok løsning defensivt som vi i altfor liten grad klarte å utfordre med bevegelser, tempo, de riktige valgene med tanke på vending av spillet, når de skal komprimeres sentralt, når bredden skal utnyttes eller i form av en justering av formasjon, blir det ganske enkelt å være dem (iallfall frem til de blir slitne). Kunne/burde kanskje fått en utligning på slutten, men at vi taper mot et lag som er oss taktisk overlegne og vet å utnytte sine styrker, er det ikke så mye å si på, selv om det kanskje er fort gjort å tenke at sånne kamper gir mer ufortjente tap enn om motstanderen har sine fremste egenskaper i det offensive spillet. Som nevnt både i forbindelse med Haugesund-kampen og før denne: Sogndal er ikke et dårligere lag enn Haugesund, verken spiller for spiller eller kollektivt. Synes faktisk det er mer givende og underholdende å være nøytral tilskuer til de andre lagenes kamper enn å være dypt engasjert i Stabæk sine i år. Noe sånt har jeg aldri tidligere opplevd, siden 1995. Ikke engang i 2004 eller i fjor.

Han har vel ikke slått til for fullt helt ennå, men han spilte en god kamp som stopper mot Viking. Det er en posisjon han ikke har fått så mange kamper i tidligere, om jeg ikke tar helt feil, men kanskje det er der han er best? Overbeviste mer i den kampen enn noen av våre har gjort i år iallfall.

Både enig og uenig. 1-0 vil være et greit resultat, men jeg vil se skikkelig spill, fordi jeg tror det er der muligheten til å trenge gjennom Sogndals defensive organisering ligger. På sikt må vi også spille klokere og mer variert offensivt enn vi har gjort til nå. Mange kaller det finspill, men jeg mener det er feil ord og at det handler om å bevare (kvaliteten på) grunnspillet vårt. At dette er et spill som er fint å se på er mindre viktig (men ikke uviktig) enn å vedlikeholde det gjennom kontinuerlig terping og anvendelse i kamper. Sogndal skal rundspilles. Spørsmålet er om det blir mål av det. På mange måter er de det motsatte av Haugesund: Godt organisert defensivt og deres beste spillere er de med defensive oppgaver, mens offensivt er det tynt med både idéer og ferdigheter. Min mening er at de har vel så mange brukbare/gode enkeltspillere som Haugesund, men det kommer ikke til syne i (mangelen på) det offensive spillet (og spillere). De har noen spillere bak der som slår gode langpasninger. Med Bakke tilbake får de en duellspiller og et oppspillspunkt på topp som gir bedre arbeidsforhold og mer tilpassede arbeidsoppgaver for dem med fart enn de hadde mot Viking. De blir ikke så ufarlige offensivt at vi kan ta lett på den defensive balansen i jakten på å bryte gjennom forsvaret deres. Dette kan fort bli en tålmodighetsprøve. I lufta har vi lite å stille opp med og overgangsmuligheter blir det neppe mange av mot et lag som sannsynligvis vil ligge med både 7, 8 og 9 utespillere bak ballen det meste av tiden, så her må vi finne tilbake til pasningsspill av godt, gammelt Stabæk-merke - det betyr også full innsats med gode bevegelser og helhjertede løp. 1-0 er nok til å gjøre meg fornøyd, men jeg vil se skikkelig spill, ikke bare sjansespill som bikker vår vei.

Nå vet ikke jeg hva du sikter til når du snakker om sunn økonomi i Stabæk, men noe sånt har vi vel aldri hatt. Hvis du sikter til NFFs vurdering der klubbene havner i en av tre kategorier, må du huske på at disse sannsynligvis har et etterslep og ved forrige vurdering hadde ikke NFF reslutatene for forige budsjettår med i vurderingen. Etter hva jeg har forstått legger NFF også veldig mye vekt på positiv egenkaptial, som nok var det som berget Stabæk fra en dårligere vurdering sist gang. At vi ikke har vært i dårligste kategori tidligere sier mer om hvilke kriterier NFF går etter enn utviklingen i den økonomiske situasjonen i Stabæk.

I en sesong som mest av alt handler om å få kontroll over økonomien og der medaljer ikke er en vedtatt målsetning eller et sannsynlig utfall, gir det ingen mening å leie inn Sæternes så lenge vi ikke er tomme for alternativer i egen stall. Andersen Aase er klar for en sjanse til å etablere seg som Tippeliga-spiller, og med Skjelvik i bakhånd som en mulig bakromsspiss er ikke behovet for å forsterke ytterligere i den perioden Andersson og Ondo er ute så stort at vi bør påta oss nye utgifter.

Det er et problem som går igjen i diskusjonen: Det ressoneres mye utfra en teoretisk forestilling om en direkte langpasningsstil under idealforhold, mens pasningsspill langs bakken settes i en overdreven ballbesittelsessammenheng med "worst case scenario". Det er verken/både feil eller/og riktig å påstå at "langpasninger gir lavere risiko". Det er en ufullstendig ligning der mange av de viktige parametrene mangler, en verdiløs påstand i et vakuum. Det man lykkes med er det som gir lavest risiko. Skal vi forholde oss til realiteter kan vi lykkes godt med at Bjarni slår langt opp mot Andersen Aase eller Ondo. Jeg vil helst se at Farnerud trekker seg ned på plassen til Skjønsberg/Skenderovic som et høyrebent alternativ når vi velger/tvinges til å spille langt. I praksis har vi brukt hele forsvarssfireren til å slå de lange ballene, enda tre av dem ikke er gode nok til det. Husk også at JL hadde Veigar og Johan som sitt foretrukne spisspar da vi begynte å spille på denne måten. Ingen av dem er i stand til å fungere som effektive oppspillspunkt når det slås høyt, men det var sånn vi praktiserte det. Det var først ved skade på Johan at vi fikk inn en spiller som passet litt bedre til spillestilen vår. Den som sannsynligvis passet aller best, Andersen Aase, får sjansen først nå når begge de andre er skadet. Lange, høye baller betyr ikke at man i verste fall risikerer å miste ballen helt oppe i angrep, mens pasninger langs bakken betyr å miste ballen i ubalanse på midten. Ved at vi ofte - ofte - bruker spillere som ikke evner å slå langpasniger, har vi ofte - ofte - tapt ballen på midtbanen pga dette. F.eks. når Skjønsberg bruker sin snedige sparketeknikk der han låser kne og ankel i en vinkel på 120 grader og "skyter med hofta" så pasningen ikke går lenger enn i brystet på nærmeste motspiller. Jeg er tilhenger av variasjon i spillet, som også innebærer å benytte de lange, direkte alternativene når det lønner seg. Men det innebærer å fjærne/legge om mye av måten vi har valgt å benytte dette trekke på, som i mine øyne har vært taktisk idioti uten mål og mening. Vi har mange spillere som er gode med ball og dyktige pasningsspillere. Mange av dem er svake i lufta og duellspill og dårlige til å vinne andreballer. Dette betyr at vi i mange situasjoner er tjent med å spille langs bakken, fordi det er der vi har best ferdigheter og størst forutsetninger for å lykkes. At lag som er veldig ballbesittelsesorienterte er avhengige av å spille langs bakken, betyr ikke at pasninger langs bakken må være orientert om ballbesittelse. Man kan spile like mye i lengderetning og like hurtig fremover langs bakken som i lufta. Eller enda bedre: man kan velge å variere. Langpasnigner er verken bra eller dårlig. Det samme gjelder kortpasningsspill. Eller for den saks skyld formasjoner. Alt handler om omstendigheter og forutsetninger. Jeg synes ikke vi spiller på flere strenger nå enn tidligere. Vi spiller bare på en annen streng, en som ikke er riktig stemt og ikke passer instrumentet vårt så altfor godt. Mitt håp er at vi i langt større grad kan begynne å variere spillet og faktisk få flere velstemte strenger å spille på. Det sies mye fornuftig her og det er åpenbart at mange har god greie på hva de snakker om, men det er ikke alltid like virkelighetsnært eller med like forutsetninger for begge de alternativene man setter opp mot hverandre, og ofte blir det litt vel mye ytterpunkter.

Når det gjelder krav til at trenerne våre må praktisere 4-4-2, vet jeg ikke om det stemmer, men jeg har hørt at noe sånt er formulert og vedtatt og når man ser på våre tidligere trenere kan det virke å stemme. Eller det kan være tilfeldig. Uansett er dette mindre viktig her og nå. I fremtiden håper jeg dog at man ser mer på erfaring, rutine og skolering enn 4-4-2 og svensk statsborgerskap. Jeg er enig i mye av det du sier. Det jeg ikke er enig i er at spillertypene vi har i stallen passer bedre til den type fotball vi har praktisert i det siste enn mer pasningsorientert spill langs bakken og at vi derfor spiller tryggere og mer kynisk. Vi holder igjen minst én back, ofte to, og vi holder igjen minst én av de sentralt på midten, ofte to, i motsetning til da vi slapp alle frem samtidig. Det er der den reduserte graden av risiko og større defensiv trygghet ligger, ikke i at vi ofte unødvendig spiller bort ballen når feil spillere legger langpasninger mot feil mottakere, eller uten noe mål i det hele tatt. Vårt nye "pasningsspill" medfører tvert imot større risiko enn om vi hadde kombinert våre nye, defensive balanse med det grunnspillet og pasningsspillet vi mestrer, har trent på i alle år og skolerer våre yngre spillere i. Det er helt fint å slå langt når de korte alternativene er for presset, men uten mål og mening, som det ofte har blitt med de servitørene og oppspillspunktene vi har brukt, blir det verken mer effektiv, risikofritt eller kynisk enn å variere i større grad etter hvilke muligheter som byr seg. Tvert imot inviterer vi ofte motstanderen til å presse oss unødvendig lavt og vinne ballen altfor enkelt tilbake igjen på denne måten. Å spille langt innebærer ikke mindre risiko hvis det medfører at man spilles altfor lavt og/eller settes under stadig press med et forsvar som ikke er gode nok individuelt defensivt til å stå imot. Man kan holde seg et godt stykke unna Barcelona-fotball (som dessuten innebærer altfor lite variasjon mellom kort/langt og overganger/etablering av angrep til å være et ideal i mine øyne) og fremdeles ha fokus på å spille og angripe på den måten man mestrer best, med mer involvering av sine beste spillere og deres fremste egenskaper. Det er mye godt forsvar i å angripe på en måte man kan og har spillere til.

Det er naturligvis sant, og det er alltid lettere å være kritisk når resultatene uteblir enn å gjøre det når man tross alt får endel poeng, selv om det kan være like mye grunnlag for kritikk. Jeg for min del mener imidlertid at det er synd at det virker å ha blitt etablert en aksept for at vi kun har to alternativer: enten å spille en særdeles naiv variant av 90-tallsfotball (og tape) eller å spille en "møkkafotball" man må et stykke ned på tabellen i førstedivisjon for å finne maken til. At alle i og rundt Stabæk aksepterer denne logikken så lett kommer vel av at vi fikk en like stor støkk etter LSK-kampen som det Lennartsson og spillerne fikk. Men én ting skal Lennartsson ha, uansett hvor uenig jeg er i de sportslige valgene og retningen laget har tatt: Han må ha gjort en utmerket jobb med det mentale og for å få spillergruppa i mental balanse igjen etter en stygg start. Ved neste treneransettelse håper jeg dog at vedtak om krav til én spesiell formasjon overses (med forbehold om at det er kun en myte at vi har slike bestemmelser). Noe sånt er som å vedta at det kun skal være menn i styret: man går glipp av mye kompetanse på meningsløse kriterier. Jeg mistenker at mangelen på erfaring og rutine (ikke mangelende dyktighet) har mye skyld i de ganske ekstreme, forhastede omleggingene.

Det er helt greit å snuble seg gjennom cupen ved å gjøre akkurat nok til å gå videre og bruke den som avlastning og kamptrening. Årsbeste-prestasjonene kan vi spare til seriekamper, når det spilles om poeng. Kjipt med skade på Ondo, men fint at det ble et mål på Aase.

Jeg rablet litt i vei i cup-tråden og endte i noe som var godt på siden av temaet, så jeg klipper derfra og limer inn her i stedet: Dette er også én av faktorene som bidrar til at jeg mener at vi ikke spiller kynisk, som mange feilaktig påstår at vi gjør i sitt forsvar av det spillet vi har prestert i etterkant av Lillestrøm-kampen. Kynisme er å hensynsløst utnytte egne styrker og andres svakheter fordi det er mest effektive vei til seier. Vi har gjort det motsatte av å spille kynisk, iallfall i svært mange kamper, og ingen kan med troverdighet eller ved å vise til analyse hevde at vi har vunnet noen kamper pga taktikk og spillestil (med FFK-kampen som et mulig unntak). Vi lar motstander utnytte flere av vår største svakheter: styrke i dueller og luftrom og et midtforsvar som ikke er særlig godt individuelt defensivt og begår endel feil. Vi ligger ofte så lavt med laget at det blir vanskelig å unngå unødvendig mange situasjoner innenfor egen sekstenmeter og vi "spiller" oss ofte ut på en måte vi ikke mestrer, som gjør at trykket fra motstanderen kan kommer direkte tilbake igjen. Det blir mange høye, lange baller fra tilfeldige servitører som ikke har servitørføtter mot tilfeldige oppspillspunkt som ikke er oppspillspunkt. En stil som gjør at humørspilleren fremfor noen, Veigar, har uttalt at det ikke er like gøy lenger og har demonstrert det i praksis i halvparten av årets kamper. En stil som har satt vår antatt beste spiller, Farnerud, helt på sidelinjen i serieåpningen, som en skygge av seg selv og helt uten innflytelse på vårt offensive spill og kampene i sin helhet. En stil som ofte ikke har stått i samsvar med laguttak og formasjon. Vi har i praksis hoppet fra ett ekstremt (og naivt) ytterpunkt med to offensive backer, to offensive kanter, to toveisspillere sentralt og spisser uten defensive oppgaver til et annet og ganske motsatt ytterpunkt. Kynisme som har betalt seg eller en desperat handling som ved hjelp av uvanlige mengder hell har gitt poeng til tross for mer enn på grunn av? Med samme flaks mot LSK som vi hadde mot Rosenborg, Vålerenga og Haugesund ville vi vunnet 6-2. Det er ikke et forsvar av måten vi spilte på mot Lillestrøm, men en kritikk av valgene som er tatt i kjølvannet av det. Forstålige valg fra en trener med minimal erfaring etter en marerittstart på karrieren som klubbtrener, men etter mitt syn langt fra den gylne middelvei vi burde lagt ut på. En total vraking av mye av det Stabæk alltid har vært fremste ambassadør for i norsk fotball, og mye av det vi faktisk er veldig gode på. Det er mulig å bevare et grunnspill og et pasningsspill man er meget dyktige på og samtidig uten å ofre defensiv struktur og balanse eller arbeidsinnsats og vinnervilje. Det forbauser meg at ingen reagerer på måten vi har fremstått på i brorparten av kampene fra og med andre serierunde og at så mange (alle?) virker å aksepterer at dette er måten vi må spille på for å ha en sjanse i årets Tippeliga. Til og med Ingo gir uttrykk for begeistring i sin blogg på stabak.no. Skjønt, det tolker jeg mer som reklame for å trekke folk til kamp enn ektefølt glede over årets prestasjoner. Andre meninger eller total fordømmelse av dette? (Apropos Budstikka og kritisk journalistikk er dette ting jeg gjerne hadde sett dem ta tak i og gå i dybden på med krtisk blikk, så kunne de latt gladsakene forbli gladsaker med god samvittighet.)

Han var heller ikke noe verre enn de andre i forsvaret mot LSK, men var likevel den som ble gjort til den største syndebukken. @ringo redegjorde for hvordan han fikk skylden for andres feil, eller fikk ansvaret alene for situasjoner der det egentlig var kollektive feil. Jeg mener både Skjønsberg og Hammer mangler besluttsomhet og har en litt nølende spillestil, i tillegg til at de av og til svikter i markeringene og er altfor "ballwatching". Vi så nye eksempler på det mot Haugesund. Hammer er ung og lærer av hver kamp, så det er helt fint å ha tålmodighet med han. Men Haris mener jeg bestemt har mindre av svakhetene til de andre og flere og større defensive styrker og ikke burde vært den som ble sendt til galgen først.

Allikevel er det ingen tvil om at Haris er bedre defensivt enn både Hedenstad, Hammer og Skjønsberg og har mer å bidra med offensivt enn sistnevnte.